Vinternatt i regn

Åpner døren. Ute står samuraien, avmagret til beinet, klærne i laser. Patetisk. At jeg kunne la meg skremme slik. Patetisk. Jeg finner det stadig vanskelig å få til den nødvendige isolasjonen for mine studier.

Gjennombruddet med tyrannis B blir vanskelig å holde med disse stadige forstyrrelsene. Det er ikke bare samuraien som plager meg selvfølgelig. Nei - det er en invasjon av meldinger og interessenter.

I dag tidlig kom den fryktelige fru. Winterbottom med følge for å snoke i mitt arbeid. Måtte ha en pinlig langsom seremoni med dem i bambuslunden. Tenke seg til - der lå arbeidet mitt i apex av innsikt og så ville de vite hva jeg driver med, om jeg har noe fremdrift i min forskning? Jeg vet ikke hva jeg syns er dummest, forstyrrelsen i seg selv, troen på at jeg kan dele av hva jeg nå vet, det klønete høfligheten eller den rene arrogansen i påtrengelsen. Hva faen tror de? Nei det er for dumt.

Jeg har tre store irritasjoner på øya; den ustanselige skrapingen og de tilfeldige melodiene fra det infernalske radio-apparaturet, telefonen - navlestrengen til utenomverdenen - spesielt de klagende oppkallingene fra vindene, og den forbannede inntørkede heksemesteren som vokter begge teknologiske monstrositeter med nidkjær psykose. Hvor faen kom han fra? Det er på gyngende grunn. Jeg bare sier det.

Hva skal jeg gjøre med samuraien da? Han bare spraker og vibrerer når jeg snakker med han. Vil tro han er fra sent 1700-tall. Gir ingen mening med et gjenferd på tunet. Jeg er på en magisk øy med dinosaurer for faen. Og nå står det en død samurai for døren min? Hva i helvete?

Først fikk jeg jo panikk så klart - for mine øyne blinket slaget med Mikaboshi (i 1612) jeg så dem og falt. Fryktelig. Ved nærmere gransking så jeg jo at han ikke hørte til den historien. Ingen grunn til panikk altså . Men han står der ute i regnet. Arrg. Jeg føler de døde øynene hans på meg. Helt forbannet umulig å konsentrere seg om arbeidet med et spøkelse i teig.

La oss se på mulige løsninger: jeg tolererer at han står der og lar han miste energien sin til problemet opphører. Ja det er fint. Nei nein. Det går ikke.

Han må inn så jeg får ryddet dette av veien. Hvordan kan jeg få spøkelset inn i varmen? Kan jeg en tryll for dette? Nja. Det må improviseres. La oss se... en invitasjon. Det er det som trengs.

Han kommer inn, inn til meg, i mitt kammer, her kan jeg tilrettelegge, og hjelpe han inn i virkeligheten. Så vi står i plan så og si. Ja, ja det vil fungere. Trenger bare noen enkle remedier. Rydde til, sette opp scenen, noen tegn, mektige runer, noe velkjent for å bygge bro. Te kanskje, nei han er jo død... jojo, men seremonien kan han verdsette likevel. Ja. Men da må han først inn... invitasjon ja. Hvordan?

Døren det er en terskel, må bryte den. Han må få invitasjonen. Helt konkret. Ja. Må smi kraft i den så det rekker frem. Skriftlig og muntlig invitert. Helt tydelig og alkemisk. Fysisk og spirituelt. Det må skrives.

Blekk, papir og skrift. Knust kull i sort materie burde gjøre blekket klart for ham. Har sikkert noe papir fra Mishima liggende. Så er det spørsmål om form. En hokku burde duge.

Vinternatt i regn

Gjenferd på tunet

Åpner døren

Går ut på trappen og roper ut i den regnvåte natten: «Fuyunoro-ane yūrei-nakaniwa doa o akeru». Henger opp invitasjonen på døren og lar den stå. Så er det bare å vente.

4.5.21