Det går mange historier om min venn med sorte ben, ambassadør Loto av folket. Mange er sanne, noen er ikke, enda flere er ikke sunget. Jeg skriver dette for at du skal forstå noen av disse.

Da jeg snublet opp på stranden på Mitimotu uten minner og møtte de som sammen skulle bli de fem vinder, var skjebnen allerede i spill for Loto. Han hører øyenes sang. Han fløt sin kano opp på stranden ledet av melodiene til sitt folk og rytmen fra landet. Og jeg er mer og mer overbevist om at han allerede da må ha visst at han skulle møte noen - oss.

Han hadde enda et ungt lynne da, men bar på hva jeg nesten må kalle en ur-gammel sjel. Når jeg skriver dette er selvfølgelig sjelen og lynnet i harmoni - fremst i Lotos karakter er harmoni. Han er åpenbart full av motsetninger, men hans magiske kjerne er av harmoni - med selve tidens sang. Slik er hans og folkets vei.

Da du bad meg skrive min vurdering av min venn ble jeg rett nok fylt av konflikt. Hvem er jeg til å veie, kanskje til og med angi en kjempe som Loto, dertil en av få maguser jeg forstår som en venn. Jeg skriver altså til deg far, ikke så mye for å hjelpe deg og dine intriger eller komplettere ordenens arkiver. Mer for å tenke ut min forståelse av Loto, og for å feste til skrift de sanger som ikke ellers ville blitt fortalt.

Da vindene hadde et mellomværende i Shang-hai, før bombingen og grusomhetene vi senere var en del av, skulle vi forsøke å ta rede på demonkongens planer og mulige forbindelser i regionen. Shang-hai var et ideelt sted å starte. Carlos hadde sørget for å ordne et møte med en innflytelsesrik kilde og ledet an. Loto tok tilhold i skyggene, tilsynelatende for å vokte stevnemøtet fra utsiden - og her kommer poenget mitt fader; på sin post bryter plutselig Loto vårt felles tankefelt og begir seg ut i slumstrøkene.

Neste dag dukker han han opp med en liten slumjente på skuldrene, Mei-ling, skitten og illeluktende, underernært, sort, men underdanig, i blikket. Minst 5 år, muligens 10. han har drept hennes mor, sier han, og han må ta vare på henne. Slik er loven sier han. Senere forteller han meg at han hadde hørt en sang i skjulestedet sitt og fulgt den inn i hjertet av slumområdene. I en liten rønne fant han en døende kvinne på en seng og hørte Mei-ling synge en hviskende sang fra sprukne lepper.

Hun var nok bare dager fra sultedøden selv og moren var et levende lik. Lotos vei er ikke av medfølelse eller barmhjertighet, som min neste fortelling vil vise, og han tenker at åndene vil vise ham noe om demonkongens tilstedeværelse. Han går mot sengen, og sier - hva plager deg gamle mor?

Kadaveret griper plutselig hånden hans i et grep de gamle knoklene umulig kan holde. Hun trekker den mektige krigeren mot seg lik månen trekker tidevannet. Det innsunkne ansiktet smelter ut i en grimase av rødlig skum, bulende øyne og tenner som faller ut i det hun raspende forsøker å utstøte noen ord. Den andre hånden streifer over Lotos bryst med stor kraft.

Loto rykker seg ut av knokkeltvingen og svinger stridskroken over henne i frykt og raseri. Igjen og igjen. Han knuser sengen og djevelen til det ikke er skille mellom beinsplint og kvist, sengetøy og hudlaser. Han kaster et nådeløst blikk over rommet og vurderer et øyeblikk å la kroken gjøre ende på jenta også før han tenker at tiden får avgjøre hennes skjebne. I døren hører han igjen jentas sprukne sang og tar henne i hånden, snart på skuldrene. Mei-ling reiste med oss i lang tid etterpå.

På spørsmål om hvorfor Mei-ling var med oss trakk han bare på skuldrene. Var hun hans elev ville jeg vite. Skuldertrekk igjen. Hun sa ingenting, holdt seg for seg nære Loto, og viste ingen tegn til å ha gaven. Siden hun ikke påvirket vindenes evner stilnet spørsmålene etter en tid. Hun fikk gløden i huden tilbake og kunne gå selv. Ble ved godt helbred.

Mei-ling var med oss helt til seieren ved det Himmelske fjell og hadde etter hva jeg skjønner likevel en oppvåkning i kaoset under det store slaget. Vindene ville gå til det høyeste punktet for å legge planer for det videre toktet, men vise mor Linangmu sa at stedet var bolig for en navnløs munk. Straks dro Mei-ling Loto med seg den smale stien til munkens tilhold. En stund senere kom min venn ensom tilbake.

Hvor er Mei-ling? Spurte vindene. Loto så seg tilbake - hvorfor, hva skjedde? Ville vi vite. Skuldertrekk. Vi drar, sa Loto.

Hvorfor forteller jeg dette? Mei-ling og den navnløse munken (eller hans tilhold) finnes ikke (lengre) i vår tid. Hennes sang, som Loto ville sagt det, er tapt i tidefallet. Hun var en streng som er røket. Likevel hendte historien om Mei-ling, Loto og de fem vinder. Det kan jeg bevitne, jeg var der.

Jeg skriver dette fordi det forteller hvem og hva mester Loto er, hva han hadde og hva han gjør.

Den neste historien jeg vil beskrive er også tapt i tidefallet, men denne i tidslinje X. Loto bar da tittelen av ambassadør til folket og kunne synge vindene i tid.

Vi hadde søkt tilflukt i Bilals krysser for å omgruppere. Den lå for anker utenfor Mitimotu, øya der det hele begynte. Tidskrigen fulgte oss og et angrep var i emning. Michaboshis styrker lanserte en offensiv i Stillehavet og vi befant oss i stridens midte. Dette var jordiske tropper som trodde seg på felttog for keiseren i erobring av Polynesia. Det var åpenbart noen demoniske frontmenn blant dem, men i hovedsak var det utskrevne unge japanere.

Lotos folk var forberedt på trusselen, og en betydelig styrke hadde samlet seg for å møte fienden på stranden den dagen. Japanerne var tallmessig overlegne og ville med sine geværer og bombekastere bade den vite sanden i sine barns blod før kvelden.

Loto var enda ikke overbevist om at tidefallet måtte omgjøres og så i overmot en mulighet til et fritt og mektig øyrike i denne tidsaksen. Vindene var tross mine advarsler ikke tunge å be. Snart var vi del av de innfødtes rekker og Loto steg frem som leder, stor-Kahuna, av sitt folk. Det ble sunget sanger og sanket mana. Allianser ble smidd, nattfolk og ånder oppildnet til kamp.

Med ett var striden over oss. Der bølgene bryter mot sanden og landgangen var i gang, ble virkelighetens lover satt på prøve. Jeg pisket opp en vind som gjorde sanden våpenfør, klær, hud, øyne og munner fikk føle dens rasp. De første rekker rakk aldri å føle kampgny før sanden var over dem. Fiendens blod farget havskummet skimrende rødt og rosa. Carlos mante selve jungelen til kamp og en grusom skapelse av insekt, lianer, dyr og ånder sprang i vanvidd ut av palmene. Den andre rekke revet i filler av angst og vegetasjonens raseri. Connors skarprifle knatret i dempet ild der han plukket frontmenn i hektisk seremoni. Så steg folket inn i heksegryten. Det var nesten så vi så et øyeblikk av triumf. Invasjonen var imidlertid endeløs.

Kaskader av unge menn veltet inn mot stranden og våre bestrebelser var drevet til det ytterste. Plutselig rev Bilal en revne i himmelen og lava regnet på fiender og frender som dommedag var over oss. Ørkenkrigeren pekte mot horisonten og et panserskip var i anmarsj. Da steg kahuna Loto inn på valplassen, kroken over hodet syngende lik jeg hverken før eller siden har hørt. Jeg kunne sverge på at jeg hørte et kor av stemmer, en bølge av sang. Fienden ble slengt i alle himmelretninger når han gav seg til en vill dans med krok og spyd. Nå i senter av krigen kaster han sine våpen og åpnet strupen for en ny ugudelig symfoni. Et rallende brus, jeg sverger jeg kunne høre havdypet selv, steg opp og Loto falt til knes i sanden. Hender hevet. «Kanaloa» skrek Loto.

Et mørke strøk inn fra havet. En klo kløyvet panserkrysseren, og et fjell av tentakler og havskjell steg opp av lagunen. En urtidsgud tårnet fra havet og himmelen ble mørk. Lotos sang drønnet over skrikene fra de dødsdømte da guden gjorde ende på Michaboshis invasjonsstyrker. Rallende, rytmisk, jeg kunne høre fossefall og storhavsstorm - «Kanaloa!». Jeg så ting på stranden jeg ikke kan beskrive ei heller ha usett.

Og Kanaloa sank i havet. Dens offer fortært. Stor-kahunaen reiste seg og hans bein var farget sorte helt til navlen. Etter dette sa Loto at tidefallet måtte forhindres og at vi skulle gjøre det.

Med denne historien avslutter jeg vurderingen av min venn Loto, med dødens bukser, slik du kan trekke dine egne konklusjoner, opplyste far. Dette pergament bærer vitne om hendelser som aldri burde kunne ha skjedd.

Din hengivne elev Åsmund.