Typhex Allstorm

«Ja» sa han. Eller var han sikker på at Typhex var en han? Frykten i veska.

Du skjønner, det var et monster, et grusomt vesen av uhemmet destruktivt kaos i en lomme på veska hans. Hans, Hatos, tidligere mester, eller falske mester kan du si - det er komplisert - hadde plassert den der. Uansett, denne skapningen fra avgrunnen begynte å snakke til ham, akkurat i det han, Hato, hadde bestemt seg for å finne ut hvordan han kunne kontakte den, han, det, du skjønner.

«Ja» sa den igjen, litt mer bydende.

«Hva? Hvordan?» klarte omsider mester Hato å presse frem. Tankene løp. Hvordan kunne han vite at det var Typhex han snakket med? Måtte han virkelig si ting høyt, eller var det nok å tenke dem?

«Ja» igjen, fra veska, høyt.

«Scheisse!» utstøtte Hato, tysk var tross alt morsmålet hans (det er komplisert). «Scheisse, scheisse!». Han var ikke klar for det, ikke enda i alle fall. Han kunne kjenne hvordan frykten gjorde huden nummen.

Han hadde levd med terroren i veska i tre år nå, om ikke mer. Han kjente navnet dets, nei, hans navn: Typhex Allstorm. Og han visste hva Typhex var: en spesielt ondsinnet skapning av mørket, av arten Nexuskryper. En formidabel ånd med krefter til å rive virkeligheter i stykker. En slags høytrangerende demon for de uinformerte. Seriøst mektig, mektig som en vulkan som kan smelte bindevevet til hele trosystemer.

Hvordan seglet som hadde bundet Typhex i lommen på vesken fortsatt holdt han fanget var et mysterium for Hato. Men han visste at det var i ferd med å briste. Skulle han bringe det på banen? Bare få det på bordet?

«JA!»

«Typhex Allstrom er det deg?» proklamerte han.

«ja»

«Vi må ta en prat».

2.12.21