LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

Typhex Allstorm
«Ja» sa han. Eller var han sikker på at Typhex var en han? Frykten i veska. Du skjønner, det var et monster, et grusomt vesen av uhemmet destruktivt kaos i en lomme på veska hans. Hans, Hatos, tidligere mester, eller falske mester kan du si - det er komplisert - hadde plassert den der. Uansett, denne skapningen fra avgrunnen begynte å snakke til ham, akkurat i det han, Hato, hadde bestemt seg for å finne ut hvordan han kunne kontakte den, han, det, du skjønner. «Ja» sa den igjen, litt mer bydende. «Hva? Hvordan?» klarte omsider mester Hato å presse frem. Tankene løp. Hvordan kunne han vite at det var Typhex han snakket med? Måtte han virkelig si ting høyt, eller var det nok å tenke dem? «Ja» igjen, fra veska, høyt. «Scheisse!» utstøtte Hato, tysk var tross alt morsmålet hans (det er komplisert). «Scheisse, scheisse!». Han var ikke klar for det, ikke enda i alle fall. Han kunne kjenne hvordan frykten gjorde huden nummen. Han hadde levd med terroren i veska i tre år nå, om ikke mer. Han kjente navnet dets, nei, hans navn: Typhex Allstorm. Og han visste hva Typhex var: en spesielt ondsinnet skapning av mørket, av arten Nexuskryper. En formidabel ånd med krefter til å rive virkeligheter i stykker. En slags høytrangerende demon for de uinformerte. Seriøst mektig, mektig som en vulkan som kan smelte bindevevet til hele trosystemer. Hvordan seglet som hadde bundet Typhex i lommen på vesken fortsatt holdt han fanget var et mysterium for Hato. Men han visste at det var i ferd med å briste. Skulle han bringe det på banen? Bare få det på bordet? «JA!» «Typhex Allstrom er det deg?» proklamerte han. «ja» «Vi må ta en prat».
2.12.21

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...