Gjennombrudd

Der var den. Oversetteren. Rosetta. Semiotikken svikter meg ikke. Kløyvet tunge - selvfølgelig. Nesten lemfeldig plassert som en voktende gotisk demon mellom bueganger i det indre av ruinen i den fortapte by. To rekker av speilede tegn nedover søylen. Positur som en advarsel, hit, men ikke lengre. Han vil avsløre alt.

Hato-sensei var et språklig «naturtalent» - en semiotiker savant. Barndommen i den Sveitsiske scholae var en kakafoni av menneskelig kommunikasjon. Unge Jonas, som han da het, elsket det. Lydene og tegnene fløt sammen og dannet melodier og tegninger for Jonas. Han drev gjennom disse strømmene av mening og ideer. Som oteren fanger fisk i utløpet, snappet Jonas ord og sammenhenger fra språkflommen. Skolens lectiones utgjorde små lommer av stille vann. En gjestende adeptus var som en foss. De ble innført i de jordiske språk, selvfølgelig, delt i vulgates (engelsk, tysk, nordisk) og mysterii (latin, gresk, arabisk) og unntaksvis de østlige, som Jonas hungret etter. Og høydepunktene - de himmelske språk: enochisk, sumerisk, arameisk, vedisk. Unge Jonas var en god elev, Jonas snakket mange språk. Jonas leser enda flere språk. Men aldri hadde han lest noe i nærheten av Tyrannis B.

Tyrannis A hadde jeg nesten grepet om, men B, B... var noe annet. Gjenstridig, vakkert og ubegripelig. Frem til i dag. Tyrannis B overgikk all forventning og.. forstand. A var primitiv til sammenligning, de runeaktige skrapte tegnene var brå og hverdagslige når man fulgte den geometriske elegansen i B. Florlette buer og sløyfer i etasjer, med forbindelser i flere retninger førte tankene mot komposisjon snarere en syntaks. Bautaene som omkranset byen hadde innfløkte tablåer av språket med innvevde inskripsjoner i sandsteinen. Spekulasjonene om hvordan dragekongene hadde skrevet de så dypt i steinen med slik dansende strek gjorde meg både euforisk og gav dundrende hodepine i den tropiske heten.

At de to språkene var avfødt av samme folk tok meg en tid å forsones med og jeg måtte lage flere modellsystemer før jeg så at dragekongene kunne ha bruk for to tegnverdener. Det var en for den fysiske virkeligheten, A, og en for den metafysiske, B. Gjennom A beskrives livet, mens B skriver verden.

Jeg hadde våget meg stadig lengre inn i den fortapte by på leting. I ukene etter vårt møte med de kuppelhodede vokterne beveget jeg meg forsiktig inn i ruinbyen. Jeg ville ikke provosere dinosaurene unødig og lot dem venne seg til mitt nærvær og saktmodige undersøkelser. Jeg gjorde avtrykk etter avtrykk av skriftseriene med Tyrannis A og B, vel vitende om at jeg søkte noe mer, noe dypere.

Runene i A er verdier, størrelser og relasjoner, så mye vet jeg. Jeg kjenner spiralen som betyr begynnelse, stripene som betyr drage, den velkjente firkanten er hjem, en strek rett over er; her, rett ned; nå, og så videre. Men det er først ved buegangene jeg ser at de kan stå i relasjon til intensjon - altså B.

Fem stag i syv lag - sier oversetteren der han sitter med en hånd mot meg og den andre vendt ned. I mitt indre øye vibrerer den mot jorden. Som om han føler en usynlig energi nedenfra, eller spiller et tenkt instrument. Jeg sitter der ved søylens sokkel og kjenner bevegelsen - jordens tale. Den andre hånden vendt ut, med fem krokede fingre. Fem strenger i syv lag. Det er nemlig det tyrannis B er - musikk. Skapelsens egen musikk.

Jeg plasserer hendene som i et speilbilde og kjenner instrumentet foran meg som et felt av ur-energi. Tyrannis B som skriftspråk er notasjonen, å tale det er å spille på virkeligheten selv. Min barndoms flod forvandles til osean. Med dette vil jeg gjøre stor magi.

2.22.21