LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

Palmedragen
Det var som at hele palmeskogen på østsiden av øya var i bevegelse. Den var enorm, og helt lydløs. Likevel var noen dactyler skremt opp i morgendisen der kjempen duvet gjennom landskapet. En skygge av palmetrær svaiet seg bortover. I årtusener har kanskje denne scenen utspilt seg i de tidlige timene. Grådig drakk jeg i meg inntrykk av majestetens langsomme bevegelse. Og skisset som besatt fra mitt utsiktspunkt i jungelen. Jeg kunne skimte hele trær i «pelsen» dens, hundrevis, kanskje tusenvis av palmer. Selv om formen var gjenkjennelig med fire bein, hode og hale var den omskiftelig og jeg kunne ikke få klarhet i om den hadde øyne eller ører. Bevegelsen var omhyggelig, nesten varsom og jeg tenker den kanskje ikke «ser» i vår forstand. Den bare ER i skogen. «Vandringen» endte ved våtmarken hvor dragen som en veldig heisekran senket hodet mot vannflaten. Jeg tenker den slukket tørsten. Der den stod kunne jeg se hvordan palmebladene reiste seg med fukten. Omsider løftet den igjen hodet, dryppende av det friske vannet. Og så var det som solen slukte den i et blaff. I dagene etterpå har jeg vendt tilbake til østsiden i håp om å få se dette underet igjen. Intet slikt hell dessverre. Jeg har konsultert mine tabeller og synergier, men mine analyser er uklare. Kanskje var det en spesiell konstellasjon jeg ikke kjenner, kanskje var det kun et av øyas mange minner, kanskje vil jeg finner flere svar i de gjenstridige skrifttegnene i ruinene. Feltarbeidet fortsetter.
2.8.21