LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

Kue-tei
Helt ved kanten av den skjulte verden, i tunellene under den magiske øya Tyrannis, snublet jeg over urtefolket Kue-tei. De bitte små plante folkene er bare en fingerbredd høye i den tette mosen ved munningen av tunellen. De tok kontakt med meg via deres telepatiske evner og gjennom underlige følelser av lukt og farge fikk jeg vite navnet deres; Kue-tei, som betyr «av jorden, spirende av glede». Jeg var trøtt i beina etter vandringen i tunellene og satt meg der, på terskelen av den skjulte verden. Gresset og mosen var mykt under meg og en fred helt inn i sjelen kom over meg. Jeg tenkte å snakke mer med plantefolket, men lemmene og tankene mine ble grøtete og lystret meg ikke. Snart var jeg i en dyp søvn. En behagelig drøm kom til meg, bølgende farger, bobler og skyer, og en følelse som å synke ned i det mykeste sengetøy fylte min bevissthet. Heldigvis var min elskede høne, Rosalita, på vakt og vekket meg med klukking og plukking på nesen. Til min forbauselse hadde Kue-teiene praktisk talt sunket meg ned i underveksten. Jeg var allerede en hånsbredde ned i jorden, og vekstene dekket hendene mine og hadde satt seg i håret. «Hvilke ondsinnede vesner er dette?» tenkte jeg. «Hvorfor søker de å begrave meg levende i jorden?». Og jeg ville reise meg og knuse dem under skoene mine. Men ettersom jeg kom til meg selv endret jeg tankebaner. De små spirene strøk og klappet meg med sine ørsmå finner og jeg kunne ikke kjenne noe ondskap fra dem. Jeg reiste meg varsomt fra mosesengen og la merke til hvordan flere av spirene trakk seg ned i underveksten og dukket opp på et annet sted. Jeg stod der et øyeblikk i ærefrykt over de små vesnene. Det var unektelig intelligens hos Kue-tei, men ikke slik som hos mennesker eller dyr. De er et slags kollektiv tenker jeg, men ikke slik som hos mauren eller dyreflokken. De kommuniserer, dog ikke med språk. Jeg fylte sinnet mitt med takknemlighet og bukket på japansk maner. Tok min kjære Rosalita under armen og satte kursen hjem mot teltet mitt på overflaten. Post scriptum: på vei tilbake til øyas overflate la jeg merke til flere forhøyninger og humper i unverveksten som jeg tidligere ikke hadde gitt videre tanke. Noen av disse viste seg å ha form som små dinosaurer når jeg undersøkte de nærmere. Helt ved inngangen var det til og med en med vag menneskelig form. Her måtte jeg minne meg selv om både mitt hell og min rolle som feltobservatør - og jeg forstyrret ikke denne gamle grav. Post post scriptum: kan det være at Kue-tei er del av et slags forsvarsystem for å beskytte den gjemte verden mot intrengere? Ekstra note: etter å ha konsultert mine tidstabeller ser jeg at min drøm hos plantefolket må ha vart brorparten av en dag. Rosalita er en meget tålmodig høne. Tilbake i mitt aller helligste oppdaget jeg at jeg fortsatt hadde vekster i håret. Jeg har sikret disse i en passende flakong og vil undersøke de videre.
2.8.21

LOADING...