En felle

En kan spørre seg hvordan den havnet inni reagensglasset. Ja det burde man, mener jeg. For den passer jo overhode ikke. Jeg mener, vesenet er åpenbart for stor for den trange halsen. Kan det være at vesenet er presset inn lik en liten seilskute i en flaske - altså at den har foldet seg ut på et vis når den kom inn i kolben? Nei, beklager. Konkylien på hodet dens er helt solid, selv om kroppen muligens er bløtere - hva vet jeg... jeg har nettopp fanget den kjære Rosalita.

Kan den ha utviklet seg fra et bitte lite vesen inni flakongen kanskje? Nei, nei, nei, jeg har jo nettopp fanget den sa jeg - tullehøne.

Fanget den, sier du store Hato-sensei? Hva mener du? - JA Rosalita, jeg har fanget den i en felle og nå kommer den ingen vei. Se så sint den er. Den fråder - ser du røyken? Hahaha, er den ikke fin? Hva? Liker du den ikke? Er gullhøna mi sjalu? Det er det ingen grunn til min elskede tuppe - du er min øyensten det vet du - min premiehøne!

Dette Rosa, er en nexariansk hjerne-igle, og absolutt ikke noe du vil at skal holde deg med selskap, nei pthui, forferdelig dårlig selskap. Spesielt for en magus. Direkte farlig er den for sånne som meg. Suger ut hjernekraften gjør den, og putter inn mørke ideer der det før var lys og glede. Fysjom. Skikkelig scheisse. Men nå har jeg fanget den! Haha!

Du må ikke tro det var lett, nei så santen det var en skikkelig knute. Jeg har følt den luskende rundt her i mitt kammer noen dager nå. Veldig ubehagelig å vite at en nexarianer lusker på deg. Den kryper opp på hodet ditt når du sover eller uoppmerksomt studerer. Svupp så er den i hjernen din. Og der sitter du med en konkylie i pannen, eller øret, eller bakhodet - jeg har til og med hørt at den kan komme inn via øyet - og så suger den, suger og pumper, og du blir helt løk. Uansett - jeg visste jo at den var her et sted ikke sant. Ikke kunne jeg sove, eller studere, heller kunne jeg ikke avsløre at jeg lette etter den. Den kan føle tankene dine selv fra avstand.

Så har du problemet med at nexarianerne kan bevege seg gjennom fast materie. Originalt kommer de fra et sted uten materie i det hele, men jeg ville ikke kalt dem ånder av den grunn, de antar nemlig den type materialitet som er mest utbredt i den dimensjonen de befinner seg i. De lever i rommene mellom steder skjønner du - i mellomrommene. Vanligvis flyter de rundt i dette stoffet som er på utsiden av ulike dimensjoner, i membranet. En skikkelig nøtt det å fange en nexarianer. Jeg avsporer.

De kan altså de/re-materialisere seg igjennom ulike substanser når de beveger seg mellom rom. MEN min kjære Rosalita, deri ligger også en del av deres svakhet - og det er den jeg har utnyttet til fulle.

Nexarianernes forflytningsevne er nemlig direkte knyttet til synssansen, den må «se» substansen den skal flyte igjennom.

Og jeg, Hato, jeg vet tilfeldigvis at klart jordisk glass er helt usynlig for nexarianske fasettøyne.

Den blir som en flue som stanger i vinduet for å komme ut til blomstene, den stanger og stanger i den usynlige barriæren og evner ikke legge merke til at bare noen håndbredder unna er passasjen fri for vinduet står på gløtt.

Fint det tenker du, men hvordan hjelper det med å lure den inn i flaska? Haha, betimelig spørsmål. Betimelig. Jeg har brukt mange timer på det. Og løsningen var overraskende enkel: en eske! Jeg puttet flaska i en eske, en bunnløs eske for å være helt presis. Så jeg kunne trekke den vekk så snart iglen var fanget for å bivåne dens raseri.

Du ser jeg teoretiserte over flere variabler; dens relative fysiske størrelse i dette plan, dens begrensede synsevner og dertil sammenvevde forflytningsevne, men også, og dette er viktig, at den fritt kan bevege seg i mellomrom og returnere til sin opprinnelige dimensjon.

Ja, jeg vet, det er innfløkt og fryktelig akademisk. Jeg beklager. Men dette siste punktet med mellomrommene gav meg hodebry, for sett at jeg fanget den i en glassboks inni esken, se da var den i et nytt rom og ville da bare kunne forflytte seg til mellomrommet - og puff så var den borte. Det er derfor jeg valgte en flakong - uten kork! Da min øyensten er den fortsatt i dette rommet, men fanget i glasset. Ha!

Når tiden var inne kunne jeg bare sette meg til å lese ved siden av fellen min, og vente på at den skulle komme luskende. Og du min kjære, spilte rollen til perfeksjon. Hvordan du klukket til akkurat da jeg var i den dypeste konsentrasjon og nexarianeren krøp opp på bordet for å ta meg. For en scene! Den skvatt rett igjennom esken og sluste seg uvitende inn i flasken, og nå er den fanget i sitt eget paradoks. Vidundelig!

Nå har du det blikket igjen. Ja, jeg er ikke ferdig, hvordan kom jeg rundt problemet med at den kan føle tankene mine? Ja det kom faktisk helt av seg selv, jeg pratet jo med deg hele tiden min lille Rosa. Den skjønner jo ikke menneskespråk, slik som du, så i stedet for å tenke på problemet har jeg pratet meg igjennom det. Og jeg må berømme deg igjen, min klukkende selskapspike, for en lytter du er!