LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

Gaspard Julian Vent
Gaspard Julian Vent het han, Jonas delte et kremmerhus med kamferdrops mellom dem. De satt på en benk i hagen ved castellet som da var hans arbeidsplass, husker Hato. Hvorfor han tenker på Casper er uklart. Vent var ikke en venn, han var en alliert. Hans første guide. Dyp tåke i Hatos sinn. Det er et segl over hans eldste minner som han ikke helt kan bryte. En tid før mester Lucius og hans renker. Caspar var del av den tiden. De åttekantede sukkerplatene med essens av kamfer smeltet langsomt i munnen og klistret mot ganen hans. Hato kan høre et ekko som i en hule. Det ble ropt et navn. Det var hans. Det var Julian som ropte. Det var første gang de møttes. Der i grotten. - Hvem er du? - Hva gjør du her? - Hva vil du? Hadde han spurt når de stod ansikt til ansikt. Alltid spurte han dette, også ved første møtet i hulen med bildene. Det var rart i og med at Jesper tydeligvis allerede visste navnet hans. - Åh om han bare kunne huske hva han hadde svart. Men kamferen overdøvet alt, først brennende, så kjølende i munnen. På benken snakket de om synkronisitet, om heldige hendelser som sammenfaller. Om mennesker som kommer når du trenger dem, om å kunne vandre uanstrengt i en serie av vennlige omstendigheter. Om å bli riktig person på det stedet du er. Vent var synkronaut. Han kunne vise andre sammenfallene, han kunne plassere seg selv i dem og veve trådene man kaller flaks, skjebne og tilfeldighet. Det blinde øyet på venstre side lot han se forbi sløret av hverdagslighet og meningsløs støy. Han leste omen og tegn i sine vandringer og lette etter de som ville trenge hans veiledning, han fant dem, og viste dem veien, en vei, eller flere. De gikk rundt under bakken i timesvis den dagen. Gutten og Julius og så på bildene på veggene, nå husker Hato hvor tegneiveren kom fra. Tegningen var eldre enn språket for han. De to så på ur-menneskenes bilder og gnisten i den lille knekten var tent. Vent viste veien ut, stien videre. - Det er en skole ikke langt herfra, det er lærere der som vet hva hulene sier, og elever med din gnist, sa Gaspard. - vil du at jeg skal ta deg dit? - ja, sa den unge eleven og holdt frem hånden. - jeg vil dit. I hagen har de to spist alle dropsene og delt innsikten. Veiviseren tar hatt og stokk, og den bortkomne vender tilbake til sitt værelse. Det er bare dager før Jonas forsvinner.
3.4.21

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...