LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

Tidseksil del 2
«Jeg har skaffet meg høner. Enkle å holde, men ikke uten finesse.» sa Hato til Kajin. «Veldig bra» sa Kajin. «Tre stykker, som en begynnelse. Rød, Grå og lille gul. De verper godt». «Utmerket» sa Kajin. «Jeg vil prøve en ny skriving» sa Kajin - han fant fram penselen igjen. «Det er flere tegn for Hato.» Kajins hånd fløt over papiret og to tegn stod frem, 8 og 4 strøk. «12, dårlig, farlig» sa Kajin. «Du bryter bølgene Hato-sensei, det blir kamp, og vanskeligheter. Jeg ser et bolverk og en dør. Store gjerninger ligger foran deg.» De ble begge sittende å granske hvordan de elegante strekene tørket på papiret. Hato hadde tatt navnet etter formen av hans ånd - en due. Og hadde ikke tenkt over denne mulige dobbeltheten ved direkte oversettelse til et annet språk. «Det er en ny begynnelse Hato-sensei. Men det er ikke din første - er det vel?» «Det er det ikke» svarte Hato, «det er min andre etter oppvåkningen». «To begynnelser, et mektig bilde» sa Kajin. Han grep penselen igjen. «Genji - to begynnelser, kilde og utspring. Det er din slekt, din ånds klan, Genji Hato» Genji Hato var stum. Dette var stor magi. «13 og 4 strøk, ikke et bemerkelsesverdig tall, men sammen med Hato er vi på 29 - igjen meget heldig». Han rettet blikket mot Kajin igjen. «Dette er stor magi, Kajin-sensei. Du har styrket min sjel, jeg takker deg.» Med fornyet kraft gikk Genji Hato til Akage. «Jeg ber om din tilgivelse elskede Sinober. Jeg kveler din flamme med mine lectiones og arkane litteratur. I dag begynner vi på ny. Ingen mer tris-megistos, ingen mer metafysikk. Nå gjør vi magi». Han gjorde sin håndbevegelse - «creo vim!» en lysende ball av energi og lys svevet mellom dem, bølget og vrengte seg inn i seg selv. «Dette er den hellige ild». Akage hadde selvfølgelig sett dette mange ganger før, og bet tennene sammen for å holde tilbake skuffelsen hun følte ved å ikke kunne mane det frem. Ny gestus, og Hato forstørret kulen til det dobbelte, lyset sved i øynene og hele rommet vibrerte som i en varmedis. Nye håndbevegelser, nå med hele kroppen i spill og sfæren vokste ytterligere. Akage kunne så vidt skimte mesteren i den intense energiutladningen, han danset den kinesiske kampkunsten slik han hadde lært av mester Lo-Pan i telunden i Shanghai, og som han igjen hadde lært Akage, men da som kroppsbeherskelse og ikke magi. Hele rommet stod i brann og Akage kunne knapt puste, mester Hato buktet seg i flammene og hun fryktet han ville få det hele til å eksplodere. Med ett var han på henne med et veldig spark. Det var som han traff noe bakenfor henne selv, en kvalmende følelse bak svelget, et sug av smerte. Hun for bakover og traff veggen og alt var hvitt. Han traff henne igjen, kostet føttene under henne. Ingen ord, ren bevegelse. Hun hørte et smell, som tusen hender i en eneste applaus og det ble sort, totalt mørke. «Dette er fravær, Sinober. Hvor er ditt lys?». Hun famlet rundt på gulvet, mønstrene hadde forlatt henne og hun måtte stable seg på beina. Håndflatene hans falt som piskeslag og hun gikk igjen i bakken. Hun krympet seg. «Ikke mer mester, ikke mer». «Hvor er lyset ditt Akage?» brølte han. «Jeg vet ikke mester, kanskje jeg aldri hadde det?» klynket hun. Plutselig var han ved øret hennes, stemmen var hard, bydende og full av forakt. «Selvfølgelig har du det! Er du en idiot lille Sinober Rødtopp?». Det kom et lite gisp fra mester Hato. Hun kunne kjenne hvordan han vek unna. «Nei, nei det var galt Sinober, det var helt feil» lavmelt nå, lyset kom forsiktig frem i rommet og han stod med ryggen til. «Det var ikke sånn det skulle bli, jeg skulle ikke være sånn» sa han. I dagene etterpå trakk han seg unna. Han hadde triste øyne og klarte ikke se på Akage. «Det kommer Sinober, det må komme» sa han på vei ut døren. Han passet hønene, samlet egg og kostet plassen. Borte var den rake holdningen og håpefullheten fra kvelden med Kajin. Han lutet seg, kostet og snakket forsiktig med hønene. Akage klarte ikke gråte, men kroppen hulket og knøt seg. Hun måtte ut - vekk. Hun løp fra huset da han gikk for å hente egg til frokosten. Løp inn i skogen, ned til bekken der teltet til vindene hadde stått da de ankom denne tiden for et år siden. Kjente redselen for at de aldri skulle komme tilbake, det som var i fremtiden ville aldri bli. Videre innover og oppover. Det lå et høydedrag utenfor landsbyen, et sted med utsikt. Hato hadde snakket om en topp hvor vindene hadde sett demonkongen bli gjenfødt i starten av tidssløyfen. Hun hadde ikke fått gå lengre enn til kroen, men nå løp hun. Ut i verden. Hun visste hun ville bli funnet, hun ville bli funnet. Men hun ville kjenne på muligheten, løpe bort fra alt. Hun fløy mellom trærne oppover høyden og så et fjell kneise i bakgrunnen, det måtte være det. Det var utkikkspunktet Hato hadde fortalt om. Fortere og fortere strøk hun langsetter fjellet mot toppen. Hun kunne kjenne at han var der alt. Han måtte ha merket at hun dro og forstått destinasjonen før hun selv. På toppen stod Genji Hato og holdt armene ut i velkomst «Akage, du flyr!».
5.15.21

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...

LOADING...